.

I løpet av de siste ukene eller så har vi fått noen nye vakre gjester i hagen. Men de er så sky og forsiktige at jeg ikke har klart å fange dem skikkelig med kameraet. Men sånn for dokumentasjon sin skyld, legger jeg med de dårlige bildene jeg har fått tatt. Bloggen fungerer etterhvert litt som oppslagsverk for meg også.

Spettmeis
Jeg har ingen bilder av spettmeisen enda, dessverre. Men klikk her, så kommer du til hva miljølære sier om den. Den holder seg i utkanten av foringsplassen, og kryper rundt i trærne akkurat som trekryperen som kom litt senere (under). Jeg funderer litt på denne spettmeisen. For hver gang jeg får øye på den, setter den fart oppover trærne som om den kjenner øynene mine i nakken. Og så blir den borte… Jeg kan ikke for mitt bare liv se at den flyr sin vei. Den bare kryper oppover og oppover til den forsvinner. Fiffig

Trekryper
Denne lille fuglen holder seg også stort sett i utkanten av foringsplassen, og dermed på det hjørnet av stua hvor vi ikke ser så godt. Vi aner den bare såvidt der den skvetter rundt i trærne eller som her, på bakken. Atferden dens var såpass lik spettmeisen sin, at jeg først ikke oppfattet at det var en helt annen fugl. Men såsnart jeg klarte å lure meg til en skikkelig titt (sto på tærne i sofaen og tittet ut vinduene som står høyt på den andre stueveggen) så jeg jo at dette var noe helt annet. Dette er en spettet fugl i motsetning til spettmeisens rene tegninger. Vet du at spettmeisen kan klatre med hodet nedover, mens trekryperen aldri gjør det?

Gråspett
Og så dukket gråspetten opp. Forsiktig tittet den først frem overalt der den trodde vi ikke så den. Og den hadde vært på gården i mange dager før jeg fikk gleden. Til stor frustrasjon for ham som stadig så den, ropte på meg og klødde seg i hodet hver gang jeg kom for å se: “Den var akkurat der!”. Men så en kveld våget den seg helt frem til foringsplassen. En gråspett hunn, dus i fargene og uten antydning til rød flekk noe sted. Når kameraet tar disse bildene har det blitt så mørkt at vi ikke så henne innenfra stuen. Så jeg synes atter en gang kameraet gjorde en god jobb!

Ok – mykgjøringsprosessen funket heller dårlig kan man vel godt si. Nå som elgskinnet er helt tørt, står det rett og slett av seg selv.

Jeg satte det opp for å se litt nærmere på det. Kira tittet nysgjerrig, og det er ikke godt å vite hva hun egentlig lurte på. En eller annen indre kommunikasjon så ut til å foregå. Sylvester snuste ærbødig med flukten klar i bakbena. Det var visst en indre kommunikasjon på gang der også (Ikke lukt på det! Ikke gjør det! Spring!!!)

Og så skjedde det noe rart.

Da jeg skulle gå forbi skinnet, kjente jeg plutselig noe gripe meg rundt midjen.

Å, jada jada… Rundt og rundt midjen, fru Blom. Saken er at jeg bedriver lettere midje- og stumpeutflytning for tiden. Det er en av de store ulempene med å være så syk at man ikke klarer å røre seg så mye for egen motor. Og som kjent må motor’n gå om man skal få brukt opp litt av drivstoffet. Særlig når drivstoffet rett som det er består av – eh – noe annet enn epler….

Men jeg har et lite håp om at igangsetting av behandling kan få igang springet i bena igjen. Først blir nok utflytningen imidlertid verre før det blir bedre. Den behandlingen jeg evt skal ta, gir gjerne månefjes. Hvertfall fikk jeg det da jeg tok lignende behandling som liten smårolling på grunn av annen sykdom.

Vel – det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Vi kommer kanskje ikke til å se stor forskjell .

Imens får man bare gjøre det beste ut av situasjonen.

Og da får man takke ja når man blir budt opp til dans!! Det er alt for lenge siden sist. Skikkelig selskapsdans, ble det. Og etterhvert gikk det over til skinn mot kinn.

*Lykkelig sukk* Så skjedde det noe virkelig spennende i dag også!

Endelig har ungfuglene begynt å bli kjønnsmodne. Det dukker opp egg her og der. Så enten det er hunn eller hann må får man fasiten i disse dager.

Og i går ble det sikkert hva Lille Egg er, høne eller hane.

Jeg har ikke filmet begivenheten, men her er en liten filmsnutt av selve hovedpersonen. Lille Egg har tenkt seg inn i hønsehuset og treffer på en forferdelig skrummel hvit silkehøne. Som vel og merke er ca 1/3 av Lille Egg’s størrelse….

Men kan du gjette fasiten? Tror du Lille Egg la ett egg i går? Eller la Lille Egg det store egget og gol som en hane?

Siden vi fikk hest har jeg savnet en god arbeidsplass. Et sted å ta hestene hvor jeg kan stelle hover og annet. Et sted de trives, et sted som er trygt, et sted det er lyst og et sted hvor jeg har alt innenfor rekkevidde. Og ikke minst et sted hvor det er DET som skal skje. Stell. Et sted hvor rutiner kan få koblet hjernen deres inn på alenetid, kos og samarbeid.

Og i sommer har vi jobbet med saken. Vi har valgt et rom ved siden av utgangerstallen deres (jada, jeg vet det er et motstridende ord – men det er dekkende. De er utgangere og har ingen dører, men det er jo en stall likevel).

Vel, arbeidsrommet har vi stelt opp til en høy/halmdel og en arbeidsdel. Vi har åpnet inn til utgangerstallen og Robert har snekret en trivelig todelt stalldør (midt i bildet, bak i rommet). Det er to trinn ned i stallen, noe som fungerer fint siden denne døren skal være menneskedør og ikke hestedør. Vel, litt hestedør da: hesteinntitterdør. Utover det kan det brukes som nød-dør hvis det skjer noe uforutsett.

Hoveddøren inn til arbeidsrommet for hestene er imidlertid de doble låvedørene som vi bygget i sommer.

Her er en grov plantegning. Ikke helt riktig dimensjonert, men det viser hvordan det ligger i forhold til hverandre hvertfall.

Og slik så det ut da Carmen prøvde arbeidsplassen først. Hun ville stå med mulen mot utgangen, sa hun. Og det gikk helt greit.

Og i dag var det Pippo sin tur. Hun trivdes kjempegodt! Og hun fikk høynett som bestikkelse for at hun skulle være samarbeidsvillig. Og det var hun . Hun var en engel! Bilde nr en er tatt “inn i” arbeidsplassen før Pippo kom inn. Det andre er tatt fra høynettet og bakover etter at Pippo hadde stått der en stund.

Etter hovarbeid og stell gikk vi oss en deilig tur utpå jordene; Pippo, matpapsen og matmamsen. En herlig, herlig dag. En dag hvor ting fungerte som det skulle!

Det er noe galt med mennesker som ikke skjønner at fisk er kattemat.

Egentlig er det mat for bare katt. Helt sant. Og en stakkar katt skjønner ingenting når en matmams har kjøpt nettboller som settes over fatene der fisken venter på å tilberedes.

- “Hvorfor… Hvafforno’?”

Jo du skjønner, matmamsen og matpapsen er veldig smarte matmamsepapser. Fisk uten nettbolle på ville vært uimotståelig for liten katt. Alle forsto jo det! Nydelig, nydelig fisk fra Selbusjøen. Takk til gode venner som kom på døren med slik lekkerbisken!

Tålmodig katt satt på kjøkkenbenken og fulgte med. På at fisken kom frem fra under nettbollen, ble rullet i hvetemel, salt og pepper og lagt på varm stekepanne i godt med smør.

Matpapsen var kokk. Matmams, svigermor (matpapsmoren, altså) og Mio hang på kjøkkenbenken og mol i kor: – “Mmmmmmbrbrrrbrrrbrrr molemal….. godtgodtgodt!” Og alle akket seg i glede da rømmesausen kokte opp.

Men så ble det dekket på bordet! Hvorfor det? Katter kan godt spise hvor som helst, de. Trengs ikke dekket bord til det? Og så begynte de å SPISE! All kattematen forsvant sakte, men sikkert! Et bedrøvelig syn som kan få en hvilken som helst katt til å snurpe sammen snuten i ren skrekk.

Kanskje det hjelper å gi labb?
- “Pliiiiiiiiiis gi meg stekt ørret med rømmesaus. Pliiiiiiiiiiiiiis.”

Og jada, han fikk. Han fikk minst 5 ganger under middagen. Borte på katteskåla…. hvor han kastet i seg det han fikk før han sprang lynraskt gjennom kjøkkenet til spisebordet og mumlet truende: – “Jeg går ut ifra at du renser bort ben og kutter opp den maten der til meg……ikke sant?!”

Dette bildet er tatt fra verandaen i kveld. Men når jeg sitter og ser på det, føles det som noe helt annet enn utsikten hjemmefra. Det føles som om jeg har fjellskoa godt hvilende i lyngen, at jeg sitter akkurat i tregrensa med et lite bål like ved. Planlegger neste dags vandring med røyklukt i nesa, jervenduken og en lun sovepose i ryggen – og Thelma, vakre Thelma sovende inntil mitt venstre kne.

Bare hun og jeg i hele verden. Oss to aldeles nok.

Er det ikke nydelig at minner kan bli en slags virkelighet i små øyeblikk?

Så er vi ferdig med den behandlingen av skinnet som skulle til ifølge oppskriften jeg fant på internett. Skinnet er garvet, halvtørket og så strukket, smurt inn med en blanding av eggeplomme, matolje og vann – og ligger nå til siste tørk.

Vi har tydeligvis ikke fått skrapet det helt så godt som det burde vært. Vi prøvde sandpapir for å ta av endel rusk når det var halvtørket, og det var ganske vellykket for å få det renere, men kanskje ikke så godt for selve skinnet (men dette er jo et prøveskinn, ikke sant?)

Det lyse feltet på bilde nr 1 har blitt skrapet igjen etter garvingen og halvtørkingen. Med sandpapir fikk vi det grå feltet litt mer likt det lyse.

Mykgjøring
Da skinnet var halvtørt begynte vi å strekke det for at det skulle bli mykt. Vi strakk det, og lot det henge en times tid, strakk det og lot det henge igjen i flere omganger. Men jeg er ikke egentlig sterk nok, så vi fikk ikke bearbeidet det godt. Et tips vi skal prøve senere er å spenne opp en vaier og så dra det att og frem over det. Hvis vi spenner vaieren litt høyt kan vi bruke kroppstyngden for å dra. Jeg er kanskje ikke sterk nok, men jeg har kroppstyngde nok…

Det vi ikke trengte krefter til, var å la skinnet ligge ute en frostnatt – så skulle fibrene bli lettere å gjøre myke.

Deretter tok vi skinnet inn på badet for å smøre det inn i mykgjøringsprosessen.

Vi ganget opp denne oppskriften med 3:
2 eggeplommer
1 ss matolje (vi tok litt mer)
0,5 liter vann

Jeg er litt skeptisk til eggeplommene og ringte ett garveri som fortalte at de brukte kun olje. De skjønte ikke hva eggeplommene var til. Men vi bestemte oss for å følge oppskriften denne gangen. Og skinnet ble  herlig gult en stund. Rene påskeskinnet.

Gulfargen ble borte etter hvert som det tørket. Det er foreløpig  ikke noe mykt, deilig skinn. Mens det tørker, stivner det. Og det lukter – vel, det lukter ikke vondt – det lukter som en diger grønnsåpevasket øh elg. De som for eksempel har hatt en diger nyvasket hund i huset, vet at digert vasket pels lukter diger vasket pels. I dag forviste jeg skinnet ned til et varmt rom i kjelleren før alt på badet begynte å lukte elg…

Men vi er jo ikke helt ferdig. Ikke før det har tørket helt og har blitt luftet. Vi har også planer om en ny runde med strekking og bearbeiding, kanskje med en innsmøring av lano til slutt.

Så det føles som en vellykket førstereise. Foreløpig er det overhodet ingen tendens til røyting. Og stikker man nesa helt nedi pelsen lukter det nydelig.

Et snitt i den delen av skinnet som er tykkest og som vi var mest redd for at ikke var gjennomgarvet, gir inntrykk av at skinnet er ok. Det skal være et helt hvitt snitt i såfall. Er det blåaktig, er det ikke gjennomgarvet. Vi har spekulert litt på den nederste linjen (vi er jo amatører), men har kommet til at dette er hårlaget som er mørkt, og ikke en blåfarge som kommer av at det ikke er gjennomgarvet. Noen som har noe mer erfaring, som kan fortelle oss om det er riktig? Vel – vi ser det jo med tiden i såfall. For da blir det vel endel insekter som blir glade….

Ikke minst ga hele prosessen oss en hel masse erfaring, mye å tenke på og et grunnlag for å justere og prøve videre.

Vi har en fell til som ligger nedsaltet. Nå skal vi prøve oss på mindre stykker og litt justering av prosessen. Først og fremst skal vi se på vaskeprosessen (så vi ikke får denne fargingen av hudsiden), skrapingen (ta god tid og finjobbe mer) og mykgjøringsprosessen. Jeg har også lyst til å prøve både fettgarving og barkgarving på hvert sitt stykke.

Imens kan vi nyte dette herlige skinnet – både elgskinnet og det løpende, levende gule skinnet… humre. Ps – stripene i elgskinnet er bare et resultat av at det har ligget på tørkestativet. De forsvinner.

Du vet hvordan det er når du begynner på noe, og så skjønner du at du har tatt helt feil – at det du driver med liksom er litt sånn utidig og ikke helt på sin plass? Her i hagen har noen stivnet midt i et slikt gjøremål. Ops – sa treet, og frøs midt i kattlabbingen.

Resten av naturen holder også på med nedfrysning. I vakker kontrast til bartrærne som holder godt på sitt.

Det er tid for kontraster.

I låven vår står det enkle, torams vinduer med seks ruter i vinduet tilsammen (3 pr ramme). De er opprinnelige murt/pusset inn. Med årene blir glassene i slike vinduer sprø. Og de er vanskelig å skifte fordi kitten er hard og stiftene rustet. Enkelte steder har pussen blitt borte så vann har kommet til treverket. Deler av treverket har råtnet og vinduene synker – og gir enda bedre arbeidsvilkår for vannet.

Vi lette lenge etter noen som solgte lignende vinduer. Men alt har nå blitt energi og økonomi – vinduene var doble, eller koblede med alt for mange ruter pr ramme – og de var dyre. Vindusforhandlere i dag ser ut til å stort sett sikte mot hus og hytter. Ja, noen av de jeg prøvde å kontakte på epost og nettsiden deres, svarte ikke engang.

Men vi ville så gjerne ha den orginale stilen. Og det inkluderer enkle glass.

En dag vi var på Selbu gjenbrukstorg lette vi litt i gamle vinduer som sto der, for i tilfelle vi skulle finne noe brukbart. Da kom vi i snakk med han som jobber der, og han henviste oss videre til Stokmo Snekkeri. Ja, han ringte dem opp mens vi sto der og vi ble invitert bortover for å se hva de kunne bidra med.

Der møtte vi et herlig miljø og fenomenalt trivelige folk, som kunne bygge akkurat det vi ville ha. Etter mål og til en rimelig pris. Vi bestilte to vinduer til å begynne med. Og så skal vi gå vindu etter vindu rundt låven etter hvert. Da vi hentet vinduene, foreslo de også at de kunne hjelpe til med å restaurere vinduer som ikke nødvendigvis trenger å skiftes helt. Og de kunne hjelpe til med å ordne bare glass

Så om andre har lignende behov i en låve som man gjerne vil ha akkurat som den var. Kontakt Stokmo Snekkeri i Selbu!

Igår satte vi inn det ene vinduet i låven. Og med stor tilfredshet ser vi hvor likt det blir det orginale (til høyre). Nå skal det bare males, skummes og pusses inn .