Garps verden er ikke lenger bare inni egget, isolert fra alle oss andre. Hun har tatt skrittet ut i dun, halm og varmelampe. Og store, hvite menneskefjes som glor og plaprer. Her hos oss plapres det blidt. Det kan jo ikke være så verst, tross alt. Men fra Garps synsvinkel (bratt oppover) må verden likevel være ganske rar.
Da vi fikk får første gløtt av henne i dag morges, ropte jeg høyt: “Jammen Garp VAR jo spesiell!” Lille Garp ser ikke ut som noen av de andre kyllingene. Hun er usynkron i fargene, og har de herligste “bastard” farger på hodet. Svart og gyllent i skarpe avtegninger 
På oversiden av kroppen er hun stort sett svart, mens under er hun gul og fin. Og ytterst på begge vingene har hun en stor, gul flekk. Nå kommer nok fargene til å endre seg radiakalt til hun blir voksen. Men det blir spennende å se om hun fortsatt blir usynkron. Som oftest er hønene våre aldeles lik i mønster og farge på høyre og venstre side, bare speilvendt.
Det er ikke alltid lett å være mor til slike små. Alt de har å utforske verden med er nebbet. Og kyllingene hakker gjerne etter slikt som blinker eller står i kontrast til ting rundt. Det er innkodet i dem for at de lettere skal identifisere mat. Og noen ganger er det lett å se at de tålmodige hønene tenker “Ikke øynene… Please – ikke øynene!”
Resten av kyllingene har det også fint. Her får dere en liten oppdatering av hvordan de ser ut nå. Først Kalle og Lille Egg. Kalle er til høyre og kommer nok til å bli ganske lik Movie og Engodnummerto.
Og så i denne rekkefølgen: Engodnummerto, Star og Movie. De er ikke enkle å ta bilde av lenger, for de fyker rundt som om det aldri skal bli tomt for energi, eller de gjemmer seg. Men her er de nyeste bildene hvor de i hvertfall er identifiserbare. Star som ligger bak brenneslen og gjemmer seg er helt lik Engodnummerto i fargene, men hun har liten kam. Er de ikke blitt store? De synes selv at de er nesten voksne.
Over: Engodnummerto til venstre og Star til høyre. Under: Movie.
Det ser ut som om Engodnummerto er hane. Sjekk kammen!
Men vi vet ikke sikkert hvem som er hann eller hunn før de galer. Sist vi fikk garanterte høner, var det tre som gol etter en stund. Og jeg har hatt storkammet høns som ER høner. Særlig er det usikkert med disse blandingene.
Men – øh – jeg tror nok Engodnummerto er hane…
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
En meget yndig liten kylling, denne Garp.
En lapp på nærbutikken forkynte i dag flott og freidig: “Hane søker høner. Straks. Er kjekk og vil bli enda kjekkere.” En flott måte å komme i kontakt med andre på, synes jeg, og der og da ønsket jeg at jeg var eier av en høneflokk som trengte hane. Istedet har jeg naboens hønseflokk med hane i spissen på besøk i hagen, både titt og ofte. De må gjøre noe med døra på hønsehuset snart
Hvis Engodnummerto (var da et strålende navn!) er hane, er det da slik at h*n ikke kan være i flokken når det er en hane der fra før?
Hei Vibeke
Humre. Det var da en ypperlig søknad etter høner!
Jeg er redd for at hvis Engodnummerto er hane, så må han nok vandre når han blir eldre og overveldende viril. Vi har fem haner fra før av. Og det er sånn ca 3 for mye akkurat nå. Men vi regner med å få en del flere høner etter hvert, og da kan det kanskje hende det blir rom for de fem som er voksne. Det er rett og slett veldig avhengig av hvordan de oppfører seg.
Noen sier man kan ha en hane per 5 høner. Andre sier man må minst 10 høner pr hane. Og noen har bare en hane, rett og slett. Vi har akkurat nå fem hans, 16 høns og syv kyllinger. Jeg liker å ha flere haner. De har forskjellige roller i flokken. Noen er flinke til å søke etter mat. Noen er beskyttere. Noen er veldig kyllingvennlige. Og hønene elsker hanene sine. Problemet er imidlertid at disse hanene gjerne har samme favoritthønene. Og disse blir i overkant parret når det er for mange haner. Akkurat nå som vi har for mange hans, har vi dermed også fire høner som er “skallet” på ryggen. Det er ikke bra. Hønene ser ikke ut til å bry seg, men de blir mer utsatt for sår og sykdom når de ikke har normal fjærdrakt.
Utover forsommeren har voksenhanene heldigvis roet seg betraktelig. Den store hvite hanen er helt herlig, og holder de fire andre litt på plass. Og tre av hanene er bittesmå, så hønene har oppdaget at de kan gi dem juling hvis de ikke oppfører seg…. (humre). Så nå har faktisk flere av de skallede hønene begynt å få fjør igjen. Så det er håp i hengende snøre for de fem voksne hanene. Unghaner som vokser opp må imidlertid vise seg å være ekstremt flotte (=flinke med hønene) eller så heldige at noen av gammelhanene oppfører seg veldig dårlig (=slem med hønene) eller at noen av gammelhanene dør. Da har de en sjanse.
Det kan virke rått. Men hver gang vi får kyllinger må vi regne med at ca halvparten er haner. Og da må det nødvendigvis bli slik at noen av dem må bøte med livet. Vi gjør det rett og slett slik at vi steller dem like godt som hønene, er like glade i dem og lar dem vokse seg så store at de begynner å bli urokråker. Da ser vi gjerne at tiden er kommet til at det ikke går lenger. Når haneriet blir for voldsomt varsler hønene elegant ved å ikke gå ned fra vaggelen en gang. Sånn rundt der et sted har dagen kommet, og vi avliver hanene som er til overs. Vi har en veldig fin metode, så hanene ikke lider. Vi gjør det helst om kvelden, når de har hatt en flott dag og sitter og halvdupper på vaggelen. Da bærer vi dem stille og rolig ut, og avliver dem så raskt at de ikke rekker å skjønne hva som kommer (og vi spiser slike haner, om du lurer. De er gode, men helt utrolig seige!)
Jeg sier det slik at det er ikke døden som er viktig. Det er LIVET som er viktig. At de har det knallgodt og boltrer seg og leker – og at avlivingen foregår så ubemerket og raskt og smertefritt som mulig.
Ellers er det slik at gamle høns og hans som har fått seg en plass i flokken får lov til å gå så lenge de vil, bare de er friske. Her bryr vi oss ikke om at de ikke verper lenger, eller at de går sakte og ikke klarer å hoppe på vaggel selv lenger. Vi har ei nå, vakre Sølje. Hun er vel nærmere 9 år gammel, og hver kveld løfter jeg henne på vaggel. Og ofte hjelper jeg henne ned på morgenen også. Det er tungt å hoppe, sier hun mens hun skotter på de andre hønsene. Hanene lar henne respektfullt være i fred. Og om dagen tusler hun saaaaakte ut i hønsegården og saaaakte inn igjen. Med mange sovepauser imellom. Hun ser ut til å nyte livet enda. Bare i sakte fart.
Den dagen hun blir syk eller får smerter, hjelper jeg henne med avliving. Om hun imidlertid bare eldest stille og rolig, får hun lov til å sovne inn når det passer henne selv.
Alle som har høns finner nok sin måte å gjøre ting på. Vi ligger sånn midt på treet, tror jeg. Vi avliver selv når det er nødvendig. Vi gjør det vi gjør for både høns og hans sitt beste. Vi passer på å være sentimental nok, men ikke for mye sentimental. Vi avliver for flokkens skyld, men når vi først gjør det bruker vi det også til mat. Og først og fremst har vi kjempestor fokus på atferd og trivsel så lenge de lever, enten det er kort eller lenge.
Den første tiden med høner var harde. Den første høna jeg avlivet fikk meg til å gråte i timesvis. Og en stund ville jeg nesten ikke ha kyllinger fordi jeg da måtte avlive noen. Men med årene har jeg lært meg at jeg kan være modig nok til å “elske” uten å frykte. Og da går det fint
. Men det er alltid gruasamt når man må bestemme slaktedag. Og en vond dag på selve dagen. Belønningen er at man hele tiden har feiret hver levende dag og at hønseflokken nesten alltid trives bedre etterpå hvis man har truffet rette valget.
Wow! Dette var en utrolig flott innføring i hønsehold. Nesten en hel liten bloggpost i seg selv. Det må være litt av et liv i den flokken der. “blir i overkant parret” – herlig
Dessuten høres det ut som de har et godt liv, til tross for at noen liv må ende.
Jeg lo litt for meg selv, og vurderte to-tre ganger om jeg skulle poste svaret. Men så fant jeg ut at noen ganger forsvinner jeg inn i autopilot og svarer rett og slett litt for omstendelig. Sånn er det bare
. Det er bare å hoppe i det og poste det.
Du er en tålmodig sjel som leser.
Klem!
Kjempesøte dunnøster du har! Også Garp da! Hvis livet til denne kyllingen følger boka om Garp – og hennes verden blir deres – ja da ser jeg frem til mange morsomme historier fremover!
….som om du trenger en Garp til det!
Det er jo alltid spennende med en “ny verden”. Vi venter i spenning på hvilke finurligheter Garps liv vil bringe.