Flippen, vakre guten, gikk bort fra oss i dag.
Jeg var på akupunktur med Lilith, kjørte henne hjem igjen og så stakk jeg en tur på gartneri for å kjøpe noen sommerblomster. Da jeg kjørte inn på gårdsveien hjemme fikk jeg et søkk i magen og følelsen av at det var skjedd noe med en av kattene. Jeg kjørte de siste 40-50 metrene og dukket endelig opp på gårdsplassen. Straks jeg fikk hele plassen i øyehøyde så jeg Flippen ligge på grusen.
Jeg hoppet ut av bilen og sprang bort til ham, og da jeg så at det var noe riktig galt, sa jeg: “Nå er jeg her, vennen. Nå er jeg her.” Flippen var helt rolig, men hadde tydelige pustebesvær og lå helt stille på siden. Jeg løftet ham opp og sprang inn med ham. Han virket som om han syntes det var godt å bli reist opp litt. I mens vi rasket frem bur og håndkler og la ham på plass i bilen ringte jeg veterinæren. Jeg fikk gitt ham beskjed om at det (på meg) virket som hjertesvikt, det samme som Lurven døde av. Så jeg ba ham finne frem blodfortynnende og vanndrivende for sikkerhets skyld, i tilfelle vi rakk å gi ham førstehjelp nok til å kjøre til en klinikk. “Kom igjen”, sa dyrlegen etter å ha sjekket raskt at han hadde det han trengte (kveld nå igjen).
Men Flippen sovnet inn før vi kom frem. Han hadde tydeligvis ingen smerter, og tok bare plutselig sitt siste åndedrag. Matmamsen hadde en forferdelig vond stund baki bilen, da hun dro Flippen ut av buret og ristet forsiktig i ham. Pust vennen, pust. Og så holdt ham i armene til hun sluttet å gråte. Akkurat da, med fornuften borte og hjertet nakent, ville ikke matmamsen at han skulle gå. Ikke enda, vennen.
Men egentlig gikk han jo så fint. Når man først skal dø, er det jo en god måte å dø – å bare slutte å puste stille og rolig.
–
Siden Flippen døde så likt Lurven, broren sin, sender jeg ham på obduksjon. Både Sylvester og Helene er fra samme kullet. Jeg mistenker en arvelig hjertesykdom og jeg vil gjerne være forberedt på det, om de andre har samme sykdommen. Helst vil jeg at de skal finne at det ikke er det, så jeg slipper å være redd. Og hvis det er noen annen grunn til de svært like dødsfallene, vil jeg vite det i tilfelle det er noe jeg kan gjøre noe med.
Og om det ikke er noe som helst jeg kan gjøre, så er det også greit. Når jeg er så heldig at de kommer til meg, disse elsklingene, så er det jo også sånn at de engang blir borte.
Men jeg har det ikke bare godt akkurat nå. Jeg kommer til å savne Flippen i armkroken. Når han lå der, pleide han alltid å strekke ut en labb og ta meg i ansiktet. Som om han hvisket “Der er du.” Men jeg kommer også alltid til å være takknemlig for at jeg har hatt ham til å ligge i armkroken min. Til å finne på fanteri, være med på tur, tigge etter mat og vrake den hvis det ikke var det “beste vi hadde i skapet”. Myke, varme Flippen som aldri hadde et sekund sinne i seg. Bare du ikke tullet med magen hans 
Takk, Flippen. For deg.
Jeg håper jeg ga deg et av verdens beste katteliv.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
Klem
Takk Glama.
Klem
Det var trist.
Klem fra meg også
Takk Tussaluso.
Klem
Det her var sørgelig å lese. Godt å vite at du ga ham et flott liv så lenge det var mulig, – og en trygg armkrok når den tunge stunden var kommet.
Takk Prunella.
Klem
Uff så trist. Katter er gode venner og det er fælt når de blir borte.
Huff, så trist. Men så fint du skriver om Flippen og at du ikke ville at han skulle gå. Jeg får klump i halsen og tårer i øynene.
Håper at de ikke finner noe på obduksjonen som du må være redd for at skal skje med de andre kattene.
Stor klem
Takk Isobel og Tante Grønn
Jeg har idag undersøkt en del om obduksjon og har vel besluttet å la det være. Jeg hadde en lang samtale med veterinærinstituttet, og de mente at jeg kan være ganske sikker på at det er den arvelige hjertesykdommen Hypertrofisk kardiomyopati – HCM som har tatt både Lurven og Flippen. For å bli helt sikker, må de jo obusere. Men hele sykdomsbildet OG at to søsken har dødd likt OG aldersfaktor tyder på at det med største sannsynlighet er denne sykdommen. De kunne dessuten utelukke en hel rekke andre sykdommer og f.eks. forgiftning eller lignende på bakgrunn av symptombildet til de to kattene mine. Obduksjonen blir etter min beregning på over 1000,- og veterinærinstituttet mente at resultatet høyst sannsynligvis bare vil bli en bekreftelse av det vi tror, og resultatet vil ikke utgjøre noen forskjell for de to gjenlevende kattene. Det er ingenting som kan gis forebyggende for denne sykdommen. Bare evt symptomdemping på slutten. Men hvis de siste også har sykdommen, vil de sannsynligvis bare sovne inn slik Flippen gjorde i går.
Det er imidlertid liten sannsynlighet for at de to andre har sykdommen, siden arvelighetsprosenten taler for at vi nå er “ferdig” med dødsfallene. Jeg føler da at det for meg (som tross alt er pensjonist) å bruke tusen kroner på dyrene når de trenger behandling for et eller annet. For det kommer de vel helt sikkert til å trenge. Vi satser jo på at alle sammen skal leve lenge
.
Jeg har også diskutert dette med min veterinær, som er enig. Så det blir begravelse utpå kvelden i kveld. Vi har verdens vakreste gravplass i en del av hagen. Og det føles godt å ha dem her, selv om begravelsen er kort og grei og gravene er umerket. Minnene har vi jo inni oss
Takk for at dere bryr dere
Kjære Kari.
Dette var veldig trist å høre!!! Jeg sitter her med tårer i øynene. For jeg vet så inderlig godt at det er få ting som er så vonde som å miste en dyrevenn! Vi blir jo så usigelig glad i disse hårballene våre, og Flippen var tydeligvis veldig glad i menneskene sine tilbake…. Du har all min sympati og mine varme tanker!
Likevel var det fint å høre at han nok ikke hadde det vondt, og ikke minst at han fikk lov til å være sammen med menneskene sine da han dro sin vei!
Da vi mistet Magnus´en vår for noen måneder siden, var det så vondt at jeg trodde hjertet mitt kom til å gå i stykker. Jeg trodde nesten ikke at jeg kom til å bli glad igjen. En av de få tingene som hjalp, var støtte fra ukjente mennesker på internett, via bloggen og via et katteforum jeg er medlem i. Det er rart hvordan det kunne bli bedre av å høre at andre mennesker forsto sorgen din, og at jeg slapp å møte ordene “bare en katt”.
Nå har tiden gått, og jeg tenker på ham hver dag fortsatt, men jeg tenker på ham og ler og minnes alt tøys og tull som fulgte med den lille rare katten vår. Slik vil det nok bli for deg og, bare tiden får gå sin gang.
Du kommer nok til å savne Flippen hver eneste dag fremover i lang tid, og det viser jo egentlig bare at du er et menneske med evne til å bry deg, til å føle dyp kjærlighet til “bare en katt”. Og det er jo litt fint, selv om det kanskje ikke er så mye som kjennes fint for deg akkurat nå…
Mange varme klemmer fra Ingvild.
Hei Ingvild
*tårer i øynene* Tusen takk for alle de gode ordene dine. Nei, det er ingen av dem som er bare en katt. De er egne flotte unike individer, som mange av oss har fått i gave å få lov til å se. Ordentlig se dem og glede oss over dem. Jeg kommer til å savne Flippen, akkurat som jeg fremdeles savner Lurven, og Thelma. Det er mange som har gått siden i fjor.
Og atter en gang ser jeg at vi har noen sørgende dyr her. De er så rare. Min kjære fortalte at da han sto opp i morges, hadde Kira-hund krøllet seg sammen på plassen til Flippen. De to var jo bestevenner. Jeg har aldri sett Kira ligge der noen gang. Men heldigvis er det slik for både dyra og oss at vi har hverandre. Nå har jeg akkurat lekt så fjæra føyk med både Kira og de to søsknene til Flippen. De ELSKER fjærkosten som jeg tørker (hrm – flytter) støv med
. Så vi har rullet rundt littegrann på gulvet og strålt alle sammen.
Jeg holder tankene litt i bånd i dag. Så jeg skal ikke skrive så mye mer om vondter. Men savnet river litt den første tiden.
Og så kom det et forrykende tordenvær hit, så jeg må slå av PC’n! Herlig forfriskende!
Stor gigantisk klem!
uff så trist *klem*
Takk, Anne *klem*
Nei så trist Kari! Den nydelige pusen din, som jeg ble så fascinert av da jeg så det bildet! Du skriver så vakkert, selv om dette. Det er en nærhet i ordene dine som griper meg som leser.
Men det var en fin måte å gå på. I armene dine, der det var trygt for ham å være. Det var godt at han ventet på deg, før han døde.
Godklem til deg.
Godklem tilbake til deg, Valkyrien. Nå har han fått en nydelig grav ved siden av broren sin, med fostermor Thelma like bak dem begge to. Og midt i blant dem står gravtreet til Fia-grisen. Jeg fikk med meg treet da jeg flyttet. De er her alle sammen, men jeg savner dem sårt i kveld. Det føles alltid som om det ikke var dager nok.
Jeg får litt panikk for om jeg klarer å utnytte dagene sammen med de som er igjen. Akkurat nå føles det som om det er respektløst ovenfor livet om jeg er distre et lite øyeblikk. Men jeg vet jo at jeg er heldig. Jeg er vanligvis tilstedeværende, selv når jeg er distre. Og jeg vet at noen ganger er det lov å la både hode og hjerte hvile litt. Men de stundene da sykdom tar meg vekk fra tilstedeværelsen for lenge er de eneste øyeblikkene i livet mitt som er på grensen til å være bortkastet. Alt det andre er greit, så lenge jeg er.
Jeg skjønner ikke helt hvordan folk overlever å være i travelhet og i tidsklemma. Tenk å miste alle disse lykkehoppene i tilstedeværelsen.