Stakkars små

Tenk om du som barn krøp opp i dobbeltsenga til mamma’n din – og så reiste hun seg saaaakte i sengen, satte stygge øyne i deg og kakket deg i hodet til du datt ut av senga! Og så var det ikke mamma’n din i det hele tatt! Det var en fremmed! Og når du endelig fant mamma’n din, og gikk inn på barnerommet for å legge deg… lå der og ventet på at hun skulle komme og bre over deg til natten…. og så kom det inn noen som så akkurat ut som mamma’n din og kakket deg i hodet så du måtte springe å gjemme deg igjen! En forferdelig skummel fremmed som lignet helt på mamma’n din. ÅÅÅ så godt det ville bli når alt ble i orden igjen.

I dag viste kyllingmor at hun ikke ville være alene med kyllingene lenger. De har vært mye ute sammen med mor og alle de store hønene og hanene nå, så vi tenkte joda – det kan godt være på tide å flytte fra barnerommet til “voksenhuset”.

Og da de kom inn til de andre, gikk det kjempefint. Gromhanen, selve sjefen, sto opp (eller hoppet egentlig ned) tuslet bort til kyllingene og løftet opp et stort halmstrå i nebbet som han bød forsiktig frem til dem. Nydelige hanen. Et par av de mest småirriterte hønene hoppet også ned og kom stormende. Hun som kom “litt for fort” over gulvet ble stoppet av et bestemt kakk i hodet av hanen. Når hun hadde besinnet seg, lot han henne komme frem for å hilse – og det gikk så fint.

Kyllingmor var overlykkelig og glemte aldeles jobben sin en stund. Etter å ha patruljert og sparket etter mat i hele hønsehuset hadde hun mistet to av kyllingene ut av siktet. De to fikk imidlertid øye på en høne på vaggel som lignet veeeeldig på a’mor. Så de hoppet opp for å vagle seg med henne. Først sa hun ingenting, satt bare aldeles stille og storøyd. Så strakte hun saaaakte hodet høyere og høyere opp over de to naive kyllingene  – før hun med en skikkelig kakk ga beskjed om at hun IKKE var riktig høne. Kyllingene hikket seg ned på gulvet igjen, hvor de tilfeldigvis snublet over a’mor. Og så ble alt fryd og gammen igjen.

Jeg var i hønsehuset en times tid, og så til at alt gikk fint etter det. Da jeg gikk hadde mor vaglet seg, med kyllingene vaglet så fint ved siden av. Første gangen på pinne!! De var så vakre, og matmamsen så stolt.

Heldigvis gikk vi ut ved midnatt for å se hvordan det gikk. Da sov a’mor fremdeles som en stein på vaggel, mens tre små ulykkelige kyllinger satt og kuret på hver sin plass på gulvet. Laaangt fra hverandre og aldeles forvirrede. Hvor ble det av den lille, lune verdenen de kjente så godt?

Så ble det flytting tilbake til barnerommet. Tre lykkelige kyllinger fant gammel-vannskåla, gammel-matskåla, gammel-veggene og gammel-plassen under varmelampa.

Men så var det a’mor, da. Jeg løftet opp den hvite høna som sov der a’mor sov sist jeg så henne sammen med kyllingen – og bar henne ut i barnerommet. Men jammen var hun sur gitt. Etter å ha sjekket matfatet som snarest, ga hun den nærmeste kyllingen en kilevink så den nesten satte seg på stumpen. Kyllingene stirret sjokkert på henne – og vi tittet sjokkert på henne. Og så demret det for de av oss som kanskje er litt trege, men som tross alt ikke har hønsehjerner…. Så jeg tuslet ut og hentet den andre hvite høna…. Hun som satt litt til sides for de andre og lot som ingenting.

Vel inne i barnerommet ble hun plassert foran kyllingene.
- “Nå da….”, sa vi og tråkket ett trinn bakover.

Og ganske riktig – vi hadde hentet feil mor til de små. Den ekte moren jagde den andre ut av rommet uten nåde (stakkar – det var jo ikke egentlig hennes skyld. Dumme matmorer og matfarer). A’mor kakket kyllingene litt her og der også, og etterpå viste hun dem ikke nevneverdig mye oppmerksomhet. Hun synes nok de har blitt store nok til å klare seg selv, og at hun blir litt snytt for voksenlivet når de henger slik i skjørtene hennes. Men hun godtok at de puslet seg inntil henne og at de kakket henne prøvende og kjærlig:

- “Er det virkelig deg mor? Vi fant deg ikke i sta mor. Og det var så mørkt og stort et rom…”
- “Kurr kurr kurr, sukk. Joda – så er det vel meg. Jeg får være hos dere i natt også – men imorgen får dere sove alene! Livet går forbi uten meg der ute!”

Da jeg tittet etter dem for kort tid siden, hadde kyllingene sovnet rundt a’mor. De begynner å bli riktig store, og det er slettes ikke plass til dem under fjøra hennes. De våknet og tittet storøyde inn i kameraet, men ikke egentlig redd. Mor var jo der!

Og a’mor? Hun bukket plutselig så fint til meg. Aha – så det er derfor hun ikke passet de små der inne i voksenhuset. Mor er hanesjuk hun! Du skal se hun planlegger ett kull til i sommer. Jaja – kyllingene er store nok til å være alene i barnerommet i noen dager, de. Men i natt har kyllingene gleden av mor, hvertfall. Og kanskje noen netter til…

Stakkars små. Det er ikke lett å bli stor.

Men det er ikke så verst heller, egentlig