Hvor går små høner som ikke overlever jula?

Det er jo altså slik at ikke alle overlevde jula her på Berglund. Ei lita, gammel høne sovnet inn midt på juleaften. Det var hennes tid. Da vi kom ut i hønsehuset lå hun der i den gyldne halmen. En myk liten fjærbunt, med øynene lukket. Langt borte fra denne verden.

Høna het Snuppa og var ei fin lita høne. Det er lenge, lenge siden hun har lagt noen egg. Men da det kom kyllinger i hus i sommer, var hun aldeles umulig å ha med å gjøre. Hun VILLE ha kyllingene til hønemor. Dagen lang patruljerte hun langs gjerdet inn til kyllingflokken. Hun lokket på de små og knurret truende til moren. Og om hun klarte å komme seg inn, ble det blodig alvor. Hun VILLE VILLE VILLE ha kyllingene! Om hun så skulle gå tvers gjennom sin tidligere venninne.

Heldigvis roet det seg plutselig ned. Og så kunne kyllinger og kyllingmor slippe ut i hønsegården. Snuppa trippet rundt og kurret blidt til de små. Og til natten trengte hun seg inn mellom mor og barn på vaggelen. Hønemor – som så mange andre mødre – sukket bare fornøyd og var glad ungene hadde en engasjert tante. Ja til og med en som var så engasjert at hun holdt godt øye med at kameraet oppførte seg ordentlig og ikke skadet de små.

Snuppa trivdes godt i større flokk. I hele sitt liv hadde hun en lys brun fjærdrakt. Men så, utover sensommeren begynte hun plutselig å skifte farge. Fant hun noe blankt så speilet hun seg og syntes  hun ble så fin. Den ene gyldne nyansen etter den andre kom til. Hun bruste med fjærne så de la seg perfekt og så strakte hun hals og beundret seg selv. – “Seeee…klukk. Det vakreste på en Pontiac er høna som skimtes i krommen!”

Og etterhvert fikk hun de herligste mønster i svart og brunskimrende. Ja, på slutten var hun simpelthen en av de vakreste hønene i hele den store, vide verd… ja, hvertfall i hønsehuset. Det skal være sikkert og visst!

Hanene var hun derimot ikke så begeistret for. Nei, fri og bevare meg vel for en pøbelgjeng! Hun holdt seg helst i høyden. Slo seg sammen med kyllingmor som også hadde flyttet dit opp og satt og skottet mistroisk på disse sønnene som ble MYE større og mer brysom enn hun på noe vis kunne tenkt seg. Hun visste jo ikke hun, at vi hadde byttet ut eggene.

Men uansett – gammelhøne er ikke så glad i unghane, skjønte vi. Også vi som trodde det var omvendt…. Men slikt styrker hvertfall vennskapet mellom to gamle venninner.

Så underlig enige var de der de satt. Noe svineri var det med slik haneri…

Litt før jul satte Snuppa seg imidlertid til å vente. De minner meg nesten om små indianere disse hønene når det går mot slutten. Du veit, slike som vi ser på cowboyfilmer fulle av stereotyper. Indianere som setter seg til og venter på døden når de har blitt gamle. Med et stoisk uttrykk i ansiktet, aller lykkeligst om de får sitte helt i fred.

Og så sovnet hun inn da. På selveste juleaften.

Jeg har tenkt litt etterpå.. Hvor går de hen, små høner som dør på juleaften? Og det var da det slo meg. Panneklask!!! Det er jo DERFOR nissen ikke har rukket å spise julegrøten! Han har jo jobbet i jula, han! Han satt sikkert i hønsehuset og hadde god tid til å holde en varm neve rundt lita, sliten høne. Og til å hilse mykt når blikket hennes sakte men sikkert begynte å skimte det som finnes der bortenfor hus og låve.

Ja, nissen har nok fått seg en ny liten venn. En som han skal lære nissetriks og nissegleder. Jeg ser det så godt for meg – nissen som reiser seg og traver ut av hønsehuset. Gestikulerer litt hit og litt dit, mumler i skjegget og hukrer og ler. Og høna som tripper storøyd der bak: – “Jasså, sier du det, sier du det! Er det SÅNN det er? Ja, nå veit jeg det. Jeg visste jo alltid at no’ magisk skulle skje!”

Nå har nok høna Snuppa begynt å venne seg til verden der bortenfor. For jammen har det ikke blitt spist av julegrøten! Jeg skal ikke si noe om hvem jeg har sett stå og smatte godt utpå gårdsplassen. Jeg kan bare si såpass at det er tatt mer av grøten enn om det skulle vært bare en som har forsynt seg….

Fortsatt god romjul, alle sammen. Her er alt fryd og glede!