Da jeg akkurat hadde flyttet til Brandhaug, bodde vi en stund i sommerstua mens hovedhuset ble pusset opp.
Sommerstua som står utpå kanten med utsikt over dalen.
En kveld vi satt og spiste sen middag, kom månen opp over åsen på andre siden av elva. Og istedet for å stige rett til himmels, slo den seg til ro der. Gled sakte fremover, og lyste opp grantre etter grantre.
Kanskje den ikke ville gå høyere fordi den moret seg med å gløtte inn i stuene til folk her nede?
Måneskinnet var så skarpt, og kontrasten til de svarte granene så stor at sinnet nærmest ble bedratt til å tro at man skimtet barnålene.
Men det var selvfølgelig ikke riktig. Selv om grantrærne så ut til å vokse når de kom foran månen, var de fremdeles så langt unna at man umulig kunne se detaljer.
Noen år senere tovet jeg to bilder i ull, inspirert av månen og den første tiden her på gården.
Det første bildet viser katten Helene, der hun venter i skogkanten en kveld vi er ute og går. Venter på å springe til hun tar oss igjen et stykke ut i enga. Tar igjen meg, to hunder og tre katter som vandrer mot månen. Slik gikk vi nemlig tur den gang det var bare kattene, hundene og jeg. Alle var med. Og skogen var stille og lun.
Det andre viser katten Sylvester som elsker å sitte ytterst på låvebrua og skue utover dalen.
Da han var kattunge gjorde han meg ofte smånervøs når han satt der og fullstendig ignorerte at han var en bitteliten kar. Når ugla stupte lydløst ned for å se hva han var for en, satt han like rett i ryggen og skakket opp på den med sitt skrå kattungeblikk. Fullstendig uvitende om hvor skarpe rovfuglens klør kan være.
Kanskje det var hans åpenbare naivitet som gjorde at de lot ham få sitte i fred? Enten det, ellers så smaker rett og slett ikke en slik katteguttekropp noe godt.
Nå, i de siste dagene her på Brandhaug, ligger månen og glir langs åsen igjen. Det er som om den hilser meg med sitt eget lune “husker du”.
Og jeg husker. Jeg husker godt.
Og jeg takker for minnene. Og for oppmerksomheten.
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
Jeg har tovet bilder av ul sammen med barna, og jeg kan love deg at det ble ikke like heldig resultat.
En kan si det slik at motivet fløt en god del utover
Dine bilder var flotte
Fin stemning du formidler. Vi er mange som lar oss sterkt fascinere av månen. For min del fungerer den som en stemningsforsterker – og det kan slå ut begge veier.
Enig med phalloides- flott stemingi fortelling og bilde! Jeg ser liksom for meg stedet med månen jeg. De bildene dine er så knallfine! Har også tovet litt… men det var på førskolelærerutdannelsen, så jeg har glemt det. Hvordan gjør man det igjen? Og hvor får man billigst ull?
Hei Tordenlill, Phalloides og Tornerose!
Takk for ordene deres (klem).
Stemningsforsterker, ja. Månen og himmelen er stooore der over hodene våre. De rammer liksom inn så mye av livet når man ikke bor midt i en by og alt det kunstige lyset kamuflerer det. Jeg gikk en tur for et par år siden, og så endret solnedgangen seg fra rødlig til dyp BRUN. Jeg har aldri sett en slik merkelig dyster farge på himmelen, og fikk ordentlig dommedagsfølelse. Men morgendagen kom akkurat som vanlig den