Nissesenga

Jeg har et møbel som jeg tror det bor noen i. Det vil si, det var Thelma som gjorde meg oppmerksom på det. Hun VISSTE at det var noen der.

Det er en seng. Første gangen Thelma fant den senga, hadde den ikke sengebunn og ei heller sengetøy. Den sto der bare som en ramme i et hjørne. Og Thelma ble kjempeglad – for noe. Hun stilte seg med snuten mot hodegjerdet og logret og logret. Når vi spurte henne hva hun holdt på med, snudde hun hodet mot oss og gliste pesende. Så snudde hun seg tilbake som om hun så noen inn i ansiktet litt lavt i senga, og logret entusiastisk videre.

De påfølgende dagene ble Thelma (som gikk løs på gården) med visse mellomrom borte for oss. Siden hun var jakthund ble jeg gjerne stresset. For selv om hun ikke pleide å stikke av, så var vi tross alt på en ny plass og det kunne jo skje. Men hver gang fant vi henne på loftet, ved siden av denne sengen. Logrende og smilende.

Noen ganger kunne jeg høre skritt som gikk fra sengen til trappen. Og hadde jeg vært og hentet noe i rommet sengen sto i, fikk jeg gjerne følelsen av at noen fulgte nysgjerrig etter meg helt til utgangsdøren. “Hva tok du? Hvor skal du med det? Hvem ER du egentlig?”

Jeg ble vant til at hver gang vi savnet Thelma, gikk jeg til trappen og ropte før jeg begynte å lete. Da hørte jeg henne gjerne trippe over gulvet der oppe før hun kom til syne i toppen av trappa. Og det var som om hun sa: “Jeg er bare på besøk. Kommer du også snart og hilser på?”

Så jeg begynte å behandle den sengen som noe helt spesielt. Og jeg gjorde noen små undersøkelser. Hvem kan finne på å ha en seng på gården?

Det som dukket opp da var nissen. Eller gardvorden, gardsbonden, tunvorden, tunkallen, tuftekallen, verget, tomten, tomtegubben, godbonden, rudkallen eller haugebonden som han også blir kalt. Den typen som jeg tror vi har her, var gjerne knyttet til det underjordiske. De lever som mennesker, men i en parallell verden. Noen historier forteller at de har eksistert siden Adam og Eva, på samme måte som Hulderfolket.

Eva så en dag at Gud kom tuslende bortetter veien. Hun regnet med at han kom på besøk, og hun begynte hastig å pynte og fli alle barna sine. Men hun rakk ikke alle, og de som fremdeles var uflidde da Gud banket på døra ble gjemt bort. Da Gud var ferdig med besøket, sa han at de av Evas barn som var gjemt, kom til å forbli gjemt.

Hm – de gjorde mye rart på den tiden, spør du meg.

Andre historier sier at nissen er den første bonden på garden, tunet, tomten eller på tuften. Gården her er ikke så gammel, og jeg føler vel ikke egentlig at vi har besøk av den første bonden som bygde opp gården. Men – selvfølgelig. Gården ligger langs pilegrimsleden, så det kan jo være andre tufter rundt her hvor han hører hjemme.

Men jeg er av hulderslekt. De underjordiske ligger meg kanskje nærest i tankene?

Jeg tror i hvertfall vår venn er begeistret for oss, for her i gården har vi det bra. Jeg vet jo at det er viktig å holde seg venn med nissen. Så jeg behandler ham alltid med respekt. Hvis det er noe vi er uenige om, ber jeg alltid pent om et møte på gårdsplassen. Jeg argumenterer høflig med ham og ber om at han ikke fortsetter med det han driver med. For han finner iblant på skøyerstreker som går litt over kanten (det tror jeg han er enig i selv).

Først og fremst har han sin egen mening om hvor dyrene skal være. Men, som jeg sier, det er ikke lenger slik som i gamle dager. Han KAN ikke drive å slippe dyrene løse. For nå er det båndtvang, og gjerder og grenser – og vel, sletts ikke som før rett og slett.

Til gjengjeld lover jeg å ta vare på dyrene og hus og heim så godt jeg kan innenfor de rammene vi har. Det pleier å bli stilt en stund da. Jeg tror han forstår meg, og sukker i sitt stille sinn over denne moderne verdenen…

Selvfølgelig passer jeg på å takke for alt han gjør, og på grøten i romjula. En og annen gang får han også grøt på en torsdag. Og er jeg ute og går sent på natten hender det jeg banker høflig på låvedøra før jeg går inn. Aner jeg noen der, hilser jeg blidt. Jeg vil jo ikke skremme ham heller. Det er høflig å varsle før dørene plutselig går opp midt på natten. Vi skal ikke være så uomtenksomme at det ikke faller oss inn at også nissen kan være skvetten og mørkeredd.

Hva eller hvem det nå enn er som bruker senga, så har det alltid gitt meg en inderlig ro. Jeg bruker senga som hvileseng selv. Men egentlig skal nissen ha sengen sin i fred. I gamle dager var det slik at det blant gjestesengene alltid sto en seng som var bare nissen sin. Og om det kom noen som var frekke nok til å legge seg i den – ble de gjerne kastet på hodet ut i løpet av natta. Kastet ut av noen de ikke så, men som var veldig sterk!

Men, som jeg sa. Ting er ikke lenger som før. Og jeg er ikke frisk, og huset er lite. Så skal jeg ha en god hvileseng, må jeg bruke den jeg har. Alternativet er å sette nissesenga på låven, og hente meg inn en annen en selv. Men jeg regner med at nissen gjerne vil ligge innomhus. Så jeg tenker som så at vi byttelåner litt. Holder senga varm for hverandre, med gjensidig omsorg og forståelse for hverandres behov. Jeg prøver alltid å behandle sengen med respekt, som om jeg deler med en aktet gjest. Og hvis både nissen og jeg er sliten på samme tid, så er det plass til begge. De som har sett spor etter nissen i senga, sier at gropen der han hadde ligget ikke er større enn gropen etter en katt.

Og om fremmedfolk får låne senga, gir jeg alltid beskjed om at de skal spørre nissen pent først. Det er ingen som har fått nei enda. Det er mulig vi har en svært gjestmild nisse, vi.

Senga kommer til å følge meg overalt. Jeg må jo ha med min egen nisse på flyttelasset. Jeg håper i hvertfall han blir med! For det er en ære å ha nisse på gården.

Er du skeptisk? Da kan du lese mer om nissen i en artikkel skrevet på bloggen “Skepsis“, med utdrag fra boken Nisser – fra helgen til sinnatagg av Ane Ohrvik. Jeg har ikke lest boken, men ser at jeg må ønske meg den til jul.

Det er nemlig høflig å lære mer om de man bor sammen med. Eller burde han få fortsette å være mystisk? For det er fint med det som ligger der og vaker akkurat i skillet mellom virkelighet og fantasi. Så får man trent seg litt i å behandle det man ikke forstår med respekt og aksept.

—

Flere lenker til tekst om nissen/gardvoren:

- I Klassekampen: Den store nissekampen
- Bygdanytt: Huldrefolk og tunkaller
- Oversikt over bøker skrevet av Ørnulf Hodne (bokkilden)
- Oversikt over bøker hvor Ane Ohrvik er forfatter eller medforfatter (bokkilden)