Idag fikk Lurven gå alene på tur igjen. Den ene foten er ikke helt førlig enda. Han tråkker såvidt på den, men får ikke poten til å være med. Og han blir fort sliten i den. Men han springer fort på tre ben nå. Og klatrer litt, selv om han ikke klatrer på trestammer enda.
Så nå pustet matmamsen dypt, og lot den lille kroppen tusle seg nedover stien alene. Når jeg hadde tråkket 
tre ganger rundt meg selv på verandaen, og han hadde vært borte ett halvt minutt, fulgte jeg etter så fort jeg kunne.
Nedenfor låven, like innenfor gjerdet nådde jeg ham igjen. Jeg satte meg på huk ti meter fra ham og sa “Nå må du passe på deg selv, og kom hjem til matmamsen igjen!”. Og han mjauet, påsan, og kom tilbake opp bakken til meg. Strøk seg inntil bena mine, la kinnet i handa mi og mol. Så snudde han og tuslet ut i skogen. Og jeg gikk baklengs hjem, mens jeg fulgte ham med øynene så lenge som mulig.
Litt over to timer senere klarte jeg ikke å la vær å se etter ham. Jeg fant ham nede i hogstfeltet. Han lå og slikket sol oppå en stor grå stubbe. Og da han så meg, kom han springende. Litt skjev i kroppen og sliten i foten, men han strålte. Jeg satte meg i sola og så på ham mens han lekte. Klatret opp på en kampestein, smøg i bringbærkrattet og fikk kattenoia langs en stokk. Klorte og kastet seg rundt og rundt mens han lekte kriger.
Han var selvstendig katt igjen!
Når matmamsen gikk hjem fulgte han blidt etter. Han tagg til seg en skive servelat på vei gjennom kjøkkenet, og så krøp han opp i hvilesenga mi og sovnet med bena stikkende til alle kanter. Sliten og lykkelig.
Å ha tillit til at han klarer seg ganske godt selv
Man kan føle så mangt om når det er forsvarlig å slippe en bevegelseshemmet katt. Men for det første så er det veldig trygge omgivelser her. For det andre var jeg ganske sikker på hvor han kom til å gå. Men det viktigste av alt var å gi ham friheten til å finne den helt spesielle katte-livskvaliteten.
Man må ta så forsvarlige sjanser som mulig, og ha tillit til at de vet ganske godt selv hva de klarer. Men jeg kommer nok til å passe på godt det meste av tiden en stund til fremover. Og han får ikke ut om natta, når reven lusker rundt her. Lurven og reven er gode venner, og har jaktet mus sammen flere ganger. Men det får da være måte på fristelser for en rev. Musekollega eller middag… musekollega eller middag…
Denne bloggen er et sted hvor man skal kunne slappe av, senke skuldrene og humre littegrann. Det gode livet er håndgripelig og tilgjengelig. Og her i gården er det dominert av glimt i øyet og myke verdier. Både nissen og mannen i månen lever. Og dagene er preget av alt fra husdyrkaos til vilt og natur i Trøndelag. Her finner du både fakta og fantasi. Velkommen til Kari's verden, hvor kattene lager engler i snøen :-)
Så godt å høre at han går litt på tur selv!
Dette ser jo ut til å gå fint, jo
Ja, ikke sant? Forbedringen er kjempestor. Vi er fremdeles spente likevel, og kommer nok til å være det noen uker til.
Det går liksom både frem og tilbake med foten. En dag er det stor bedring, og neste er foten dårligere. Men i det store og hele går det jevnt fremover, men nederst (poten) klarer sannsynligvis ikke å få igjen full bevegelse hvis det ikke kommer ganske straks.
Men han begynner å få en tendens til å stille poten i riktig stilling nå. Vi håper han kan komme til å bruke den rett, selv om han ikke har full bevegelse i den med den. Altså kunne trå på poten, selv om han ikke kan spre tærne og klore.
Og bare han klarer å sette poten riktig under seg, vil han kunne bruke benet, håper vi. Men vi har ikke vært hos dyrlegen på sjekk enda. Vi venter i det lengste, så lenge vi ser han er lykkelig og trygg.
Nå har han hjemmedag. Tre dager på tur alene, så idag synes jeg han skal bare hvile. Han ligger midt i dobbeltsengen oppe sammen med brødrene sine nå, og synes visst det er ok å ha en innedag