Lurven tusler videre på tur

Etter at Lurven hadde kost seg lenge nok i et hogstfelt, prøvde jeg å lokke ham til å sette nesen hjemover. Men på en vakker sommerdag fant han det aldeles umulig. Så vi dukket inn i den mørke granskogen for å se hva vi fant der. Etterpå tuslet vi hjem langs en sti som gikk over beitemark, og sannelig – der var det også mye å finne. Ikke minst fant vi ro til å slappe av langflate i gresset.

GRANSKOG
Granskogen som står inntil hogstfeltet har nok vært drevet med tynning og plukkhogst i mange år, og står nå og venter på å bli hogstmoden. Den er preget av lavurter, bokstavelig talt. Vegetasjonen mellom trærne er noen ganger så lav at man ikke blir våt på bena om det regner… Noen ganger er ikke et begrep så veldig mystisk (Vegetasjonstyper i Norge og Kartlegging av Naturtyper)

Den veksler imidlertid mellom forskjellige typer lavurtvegetasjon. Noen steder er skogbunnen dekket av urter som virkelig er “lave” slik dere ser på bildet; av moser, gress og noen få urter. Andre steder er det bregner og hvitveis, eller lyng. Enkelte steder, særlig der det er bratt, er det bare mose. Og noen steder er det fuktig bunn, med frodigere vegetasjon rundt. Alt i en slags småmosaikk.

Det er en veldig vakker skog, som det er flott å gå tur i. Men det føles som en “rolig” skog, hvor det ikke er så mange arter og så mye liv. Helt til man begynner å se seg omkring.

Grevling
Det første vi møtte på var spor etter grevlingen. Den har gravd opp noe, sannsynligvis insekter. Jeg husker et år det var ekstremt mye jordvepsbol her i bygden. Både hundene og jeg tråkket flere ganger på dem, og ble stukket. Thelma mistet bevisstheten en gang pga mange stikk. Men hun kom seg heldigvis igjen. Det var nesten ikke mulig å bevege seg i skogen. Det var jordvepsbol i en tetthet på omtrent 1 pr 100m.

Utpå sensommeren skjedde det imidlertid plutselig noe. Det ene jordvepsbolet etter det andre var utgravd og endevendt. Jeg tolket sporene så godt jeg kunne, og kom til at det måtte være grevling.

Nå fant vi også flere steder i skogen de karakteristiske hullene etter grevlingen, der den har fisket frem meitemark. Meitemark står på hovedmenyen til grevling. Og den bruker snuten til å grave seg ned til marken. Jo kortere vegetasjonen er, desto lettere får grevlingen tak i marken. Resultatet etter søket blir en relativt rundt hull i bakken, hvor det ser ut som om noe har gått i sirkler for å bore seg ned. Dette er et ganske sikkert sportegn etter grevling. Det er altså ikke gravd, men boret “mykt”.

En hovedvei for maur
Like bortenfor grevlingsporene kom jeg over en svak sti, og tenkte det kunne være en grevlingsti. Disse dukker opp enkelte steder i skogen, og markerer gjerne en territoriegrense, eller “innkjøring” til en spesielt god matplass, en latrine eller et hi. Men denne stien skjønte jeg raskt at var noe annet. Dette var en maurskogsvei til en enorm maurtue like bortenfor. Tenk at så små føtter kan lage så store stier, eller vei for dem, bare de er mange nok!

Skogsvei
Skogsmaurens skogsvei kom i et fiffig perspektiv når Lurven og jeg satte oss ved en menneskeskogsvei. Den ene slitt av tusenvis av føtter. Den andre gjengrodd etter år uten bruk. Det får meg til å tenke at vi mennesker skal vise respekt når vi er ute i naturen. Vi er på en måte gjester, for det er tydelig at det ikke er vi som bor her fast.

Sommeren er på hell
Hist og her fant jeg ørsmå tegn til at høsten snart kommer. Vel – soppen kan jo godt begynne tidligere på sommeren, men ved tørre sommere er det først nå når dagene blir kjøligere at det blir bekvemt med fukt til dem. I denne skogen står det lite kantareller, og ganske få sopp. Men noen vakre fargepletter er det innimellom her også. Slike som jeg ikke vet om er spiselige, men som jeg vet å beundre.

Rådyr som markerer?
I et relativt begrenset område fant jeg noe som sannsynligvis er markeringsgroper til rådyr. De viste tegn til å være i forskjellige aldre, hvor de eldste var nesten helt grodd igjen, mens det nyeste var åpen jord. Noe som moret meg litt, var at jeg akkurat hadde stått og studert en av gropene til hestene. De bruker småtrær til å klø seg på magen, og resultatet blir noe som kan ligne det hjortedyrene lager, men med en kløbusk i midten. Og den gropen jeg fant i skogen kan nok kanskje hatt begge formål, både markering og litt kløing, siden den også er like ved en deilig kløbusk. Noen ganger er ikke dyrene bare opptatt av markering, formering og slekt skal følge slekters gang… Noen ganger klør man bare littegrann… (hestene sitt til høyre)

KULTURMARK
På veien hjem gikk vi langs naboens beiter. Kulturmark er veldig interessant, og man kan fylle side opp og side ned med opplevelser, betraktninger og forvaltningsstragerier. Samt om arter og særtrekk ved akkurat disse naturtypene. Men nå var vi slitne etter turen og lå mest og luktet på gresset. Lurven mol i sola, så det sikkert kunne høres lang vei. Malingen hans blandet seg med hanenes galing på Brandhaug, og jeg lengtet hjem til litt å drikke og en hvil.

Der vi lå i gresset, like inntil en kantsone, fikk vi med oss noen få ting. En bille som så ut til å ha samme livsfilosofi som oss akkurat nå – å nyte solen. At høstfargene såvidt var begynt å vises her også. At blåklokker kan være fine hus og at ora var dekorativt pyntet av bladgaller.

Orebladgallene forårsakes av bittesmå midd. Midden lever av bladsaften. Men når jeg tittet nærmere på bildet, fikk jeg se en krabat som står midt inne i bladgallene… Kanskje er det ikke midd som har laget disse bladgallene likevel, men en bille? Dette vet jeg ikke nok om, og det ble for meg et lite mysterium som jeg kunne tenke over mens jeg lå i graset og tygde på et strå med handa godt inne i den glovarme, mette kattepelsen.

Over oss sto rogna igjen med alle sine rognbær. Og med skjegglav som dekorativt slør. Vi var kommet tilbake til utgangspunktet, like utenfor vår egen tomtegrense. Midt mellom granskog, beitemark og hogstfelt.

Livet er levelig for en fotlaus katt og en MEsyk matmams. Så lenge vi kan passe tempoet selv, og vi bare er friske nok til å bruke sansene våre, så har vi gode dager vi to.

Purr purr purr purr mjaaau

–