Livet i et hogstfelt

Det er aldri så gæli at det ikke er godt for noe, heter det. Og med en delvis fotlaus katt blir som sagt turene fulle av tid. Lurven og jeg har vært på tur igjen. Denne gangen i et hogstfelt som er ca 5 år gammelt. Både Lurven og jeg hadde med oss alle sanser, og atter en gang ble det en fantastisk tur.

På grensen til hogstfeltet sto det mye rogn. Og da vi gikk forbi, kunne jeg ikke dy meg for å ta bilde for å vise at her er det mye rognbær i år. Og da kan man spørre seg: betyr det at det blir mye eller lite snø til vinteren? Noen sier at rogna aldri bærer tungt to ganger. Andre sier at når rogna bærer tung gir det mye næring før en streng vinter. Det må vel være til folk og dyr, det. Hvis det første er riktig, blir det lite snø til vinteren . Men om kulde sies det ingenting…

Som en oppfølging til ett av de tidligere innleggene mine hvor jeg skriver om frøspredning – les dette innlegget på nrk’s naturside: Vakker og smart rogn.

Gjerdesmetten, gjerdesmetten – sladrehanken
Lurven og jeg tuslet videre, langs en gammel steingard frem til kanten av hogstfeltet. Der la Lurven seg ned og hvilte, og det tok ikke lang tid før “sladrehankene” hans kom.

I løpet av disse dagene har det hendt et par ganger at Lurven har lurt seg litt langt unna meg. Og da er det bare å skakke på hodet og lytte en liten stund, så er det alltids noen bevingede venner som sladrer.

Fuglene varsler hverandre om at det er rovdyr i sikte, og dette kan jeg også benytte meg av hvis jeg bare vet hvordan jeg skal lytte. Den samme metoden brukte jeg på jakthundene mine hvis de var ute en lang stund uten å gå i harelos (=når de bjeffer og springer etter haren).

I dag var det gjerdesmetten som sladret. Den holdt på med matsanking i grensen mellom hogstfeltet og skogen, og viste seg riktignok bare i silluett. Men denne silluetten så da også veldig ut som en gjerdesmett…

På nettet fant jeg etterpå et lydspor med sangen dens, og der gjenkjente jeg sladrehanken fra i dag.

På kanten av hogsfeltet bruker Lurven lang tid på å skue over sitt rike før vi går uti.

I øyet hans speiler hogstfeltet seg.

–

–

Selve hogstfeltet med sine stubber og trær
Et hogstfelt som begynner å få noen år på baken, har ihverfall et lokkemiddel til oss menneskene. Det blir rikt på bringebær, og er man heldig også markjordbær. Innimellom denne rikdommen finner man i et “godt” hogstfelt gamle stubber med nye beboere, nye småtrær, en og annen klynge med trær som har fått stå igjen og flere halvnakne døde trær som kan få fortsette å være bolig for de som setter pris på slikt husvære.

Ikke bare det, men slike stammer kaster skygge slik at det er fint for en liten katt å hvile like ved. Lurven ligger helt nederst til høyre på bilde nr 4 i serien under – en liten svarthvit prikk inne i skyggen. Ser dere nøye etter på tørrstammen til venstre ser dere hullet øverst på stammen. Nærbilde ser dere på bilde 5.

På noen av stubbene kan man lese at skogen sto lenge før den ble hogd, så trærne var begynt å råtne innvendig. Oppi stubbene har det begynt å vokse mose og gauksyre. Men jeg blir mest fasinert av det vakre nedbrytningen.

På kanten av hogstfeltet står store, mektige graner utsatt for vær og vind (se bildet av selve hogstfeltet, oppe til høyre). Men ett sted må det jo slutte….

–

Og hvem bor her?
Det første yrende livet vi møte er ei maurtue (skogmaur. PS – følg lenken til Maurkonkurranse 2008!). En av mange grunner til at gjerdesmetten er så jublende glad? Og det er mange andre insekter på hogstfeltet. Idag var det strålende sol, og humla suste. En av dem suste rett ned i bærbøtta mi.

Det var veldig mange sommerfugler. De var omtrent umulige å fange med kamera, så travelt hadde de det i solsteiken. Jeg klarte bare å “fange” en liten kamerat. Riktig nok litt pjusk i vingene, men i storform likevel. I tillegg fløy det forbi en neslesommerfugl, en stor knallgul type og talløse snøhvite.

Det var også øyenstikkere, snyltevepser, edderkopper, forskjellige fluer og en rekke andre arter som jeg knapt rakk å se før de svinset bort. Veps var det selvfølgelig også i hopetall. Litt dorske er de nå så sent på sommeren, og de flyttet seg pent unna veien for oss. På en stubbe fant jeg også en annen interessant liten krabat, en tege som syntes kameraet var underlig og skummelt.

Biologisk mangfold
Av andre dyr vi har sett i hogstfeltet tidligere, men som ikke var der i dag er elg og rådyr. Reven lusker også her, sikkert fordi det er endel mus. Vi har dessuten sett det gå gaupespor i snøen her. Men den passerte bare.

Dette er det vi har sett. I tillegg finnes det nok utallige arter som vi ikke ser. Grevlingen tusler nok her. Lurven og jeg så spor etter dem noen få meter inne i skogen på nedkanten. Hakkespetten sjekker kanskje tørrtrærne. Og noen har jo bodd i treet vi fant hull i, selv om vi ikke kan være sikre på om det var før eller etter at det ble hogsfelt her. Dessuten er det sikkert mange forskjellige fugler, insektsarter og en god del plantearter vi ikke fikk med oss til tross for at vi tok oss god tid. All bringebæra hypnotiserte oss en stund (rødme).

Hogstfelt i store flater kan redusere biologisk mangfold. Men hogstfelt er bra for noen arter, selv om det er dårlig nytt for andre. Er hogstfeltene så små, og slik hogd som her, så gir det kanskje mer rom enn det gjør skade?

Og ved må vi ha, og byggemateriale. Så da er det om å gjøre å få det beste ut av det. Og mangfold, det er jo også mangfold av naturtyper. Så lenge den ene naturtypen eller arten ikke går på bekostning av andre. Så jeg må innrømme at jeg trives med dette hogstfeltet, innimellom kulturlandskap, elv og granskog.

Lurven og jeg fikk hvertfall mye ut av det i dag. Og dette var bare halve turen. Så gikk vi inn i granskogen, og på beite og i kanter…

(PS – alle bilder ble tatt av meg på turen i dag (copyright))