Kjerringa og strømmen

Idag var dagen da jeg skulle hvile. I går ble det litt mye aktivitet, og da tilsier alt som heter MEmestring at man bør hvile godt etterpå. Eller “ligge på lading” som man kan kalle det. Men jommen sa jeg smør. Før jeg var ferdig med frokosten fant hestene ut at gjerder egentlig bare er symbolske.

Og dermed ble dagen viet rømlingsmestring istedenfor MEmestring. Å hente inn hestene gikk forsåvidt fort og greit. Men når de var vel innenfor gikk Vilje rett ut igjen. Og riktignok er hun ei tøff lita jenta som gjør ære på navnet sitt. Men når hun stiller seg til og klør rumpa på strømtråden aner vi ugler i mosen.

Det var bare å dra frem vårt mest avanserte måleapparat. Foruten Vilje, som er en god indikator på at det IKKE er strøm, så bruker vi et grønt gresstrå. Og avleser’n, det er meg det. Hopper jeg når jeg legger gresstrået bortpå, så er det strøm… Litt oppgavefordeling må vi jo ha. Robert rydder vekk gress og buskas som har vokst opp til tråden, og jeg går bak og sjekker. Og hver gang jeg finner brudd, går han tilbake for å koble av strømmen så jeg får fikset det. Å skjøte strømtråd med strøm i er nemlig noget mer kraftfullt enn et lite rykk i et gresstrå i ny og ne.

Det er jo fine greier. At det er han som må springe mest, mener jeg. Men det betyr også at jeg får testet min tillit til min kjære når han roper: “nå er strømmen av”. Men det gikk fint det der. Tillit må man jo ha.

Og tilslutt hadde vi bare ett sted igjen å skjøte. Og akkurat der kunne Robert se meg mens jeg reparerte. Han slo av strømmen og ventet tålmodig, han. Men da jeg var ferdig og skulle krype ut av hestehagen, gikk det en liten fanden i ham, og han ropte – “da slår jeg på” og gjorde som om han faktisk satte i strømmen. Noe som umiddelbart gjorde at jeg fikk panikk der jeg sto med en tråd bakpå låra og en over ryggen.

Jeg begynte å kave for å komme meg ut, men hektet meg isteden fast, snublet og gikk over ende i grønnsakshagen med nesen fem centimeter fra en gigantisk skit. En skit som jo burde ligge i hestehagen, og ikke i grønnsakshagen… Og der jeg lå veltet som en gammel trerot, så nær uvelkommen gjødsling som jeg vel kunne komme, ble jeg belønnet med en hjertelig latter fra min kjære.

Jeg kunne jo ikke annet enn å le selv også. Fem centimeter til, så hadde jeg vel gjort dagen hans perfekt, ja. Så vi lo og jeg småkjeftet mens jeg reiste meg. Og så gikk jeg noen skritt bakover før jeg gikk bort til neste stolpe, tok et godt tak i trådene for å ta inn slakken etter at jeg snublet i dem.

Og der fikk jeg strøm så det søkk i kroppen på meg. For denne gangen misforsto vi hverandre, Robert og jeg. Da han så at jeg gikk vekk fra gjerdet, trodde han at jeg var ferdig og så snudde han seg og slo på igjen. To tråder med topp ledningsevne, det hadde vi jo akkurat sørget for. Og meg med beina solid plantet i vått gress. Jeg tror de hørte meg omtrent til Hommelvik.

Det var jo slettes ikke meningen. Men jammen klarte jeg ikke å gjøre dagen hans perfekt like vel . Og to ting kan konstanteres med sikkerhet. Den karen får meg fremdeles til å skjelve i knærna. Og NÅ har jeg hvertfall blitt ladet.

Jeg skinner som en sol fremdeles.