Kveldsstemning

Det er fuktig vær og knott, knott, knott på kvelden. Jeg er ofte ute likevel og tar noen bilder. Det er en vakker tid.

Iblant tusler man rundt med så mange tanker. Om det som er vondt og om det som er godt. En kveld snublet jeg over denne lille vrien på min barndoms bønn. Jeg husker jeg ba den en natt jeg hadde litt for store smerter til at jeg klarte å mestre så veldig bra.

Barnetroen dukker da opp en gang iblant, selv om det ikke er godt å vite om den har utspring i religion eller i gode minner om små foldede hender og tryggheten i favnen til mor og far.

Bildet over er av meg som barn. Venter på ny bleie. Det er ikke godt å vite hvilke tanker jeg har. Helt ærlig talt så er jeg nok sannsynligvis rett og slett fasinert av hvor fint mønster det blir når man folder sine hender slik… De store forunderlige tingene i livet er ofte de små.

—

Kjære Gud

Kjære Gud jeg har det godt
Takk for alt som jeg har fått
Du er god, du holder av meg
Kjære Gud gå aldri fra meg

Kjære Gud jeg er så sliten
Føler meg så veldig liten
Du som er så allmektig og go’
Kan du la smertene dempe seg no’?

-

Kjære Gud la sambo sove
I morgen er han alene med hus og låve
Alt for ofte våker han med meg
Den som sover om natten – er det deg?

Kjære Gud det er mange av oss
Alene om natten, lei av å sloss
Var jeg Gud så var jeg hos dem
Hvor ble du av – var vi så slem?

-

Kjære Gud – nei se der er du
I et tre og bak en maurtu’
Håper at jeg alltid ser deg
Sorgløst lekende like ved meg.

Livets smerte skal jeg takle
Selv om motet iblant kan vakle
Bare jeg kjenner jeg har en venn
Som lar meg se lykken igjen og igjen.

—