Juni i hønsehuset

Kyllingene begynner å bli store krabater nå. Det er nok ikke lenge før vi kan åpne alle dører på vidt gap.

Men inntil videre er de trygt innestengt i hønsegården sin. Endelig har vi fått satt sammen alle hønene også. De gamle damene likte ikke at ei høne lavt på rang fikk status med kyllinger. De prøvde å ta livet av henne hver gang de så sitt snitt. Så vi måtte ha doble nettingdører mellom gammelflokken og mor med kyllinger. De gamle satt utenfor og freste av raseri, mens de innimellom klukket lokkende “Kom hit da.. Skal ikke gjøre deg noe vi…”.

Det var ganske fortvilt, egentlig. Og en stund lurte jeg på ramme alvor på om det var klikket for damene (bilde: “skal ikke gjøre deg noe….”)

Men plutselig en dag så gikk aggresjonen bare over. Hønemor mente kyllingene klarte seg selv, og sluttet å blåse seg opp i forsvar. Da falt hun tilbake i rang igjen, og på null komma niks ble alt fryd og gammen.

Kyllingene
Jøje meg så stilige kyllingene begynner å bli! Vi har prøvd oss på nye hønseraser i år, og er ikke helt sikker på hva vi har skaffet oss.

Møringer
To lyse gule er muligens blanding, men også mulige Orphington. De ble lagt under høna som egg, og lå der i fulle 21 dager til klekking. De er “møringer”. Altså – de er fra Møre – ikke møre i kjøttet… Hehe.

De andre er fra Nord-Trøndelag
Vi kjøpte dem et par dager gamle, og lurte dem innunder høna som lå på to møringeegg, og tre-fire kunstige egg. Etter å ha fått stappet under seg ti små kyllinger, så høna ut som en diger ballong og hadde øyne som tinntallerkner. Raskere klekking har hun vel aldri vært ute for, og hun lurte litt på hva hun skulle gjøre med saken. Var det noe muffens på gang noe sted? Men kyllingene på sin side så ut til å tenke “Ei høne er ei høne” og så snart de begynte å komme med tilfredse lyder inne i den fjærkledde varmen, rufset og hufset høna seg på plass over dem. Og vips så var det en familie.

Silkehøns
Fem er vi ganske sikre på at er silkehøner. Tre av dem er hvite. To er mørke. En hvit og en svart sloss så det synger etter om dagen. Det er rang-settingstid hele tiden i disse dager. Det krangles litt om mat og litt om hvor beste plass på vaggel er. Men stort sett går det svært så rolig for seg. Den hvite på bildet er den tammeste av dem, og har den største “hårpryden”. Den minner meg om hovedpersonen i musicalen “Hair”…

Sussex
Vi har to hvite sussex. De er umulige å ta feil av i sin hvite fjørdrakt med svart rundt halsen. De er rolige, snille og dobbelt så store som de andre akkurat nå. Jeg går og lurer på om det ene er en hane og det andre en høne. De er veldig forskjellige i gemytt. Den ene ganske egoistisk, den andre er veldig omsorgsfull. Det hadde vært trivelig med en sussexhane, tror jeg. Jeg har hatt en før, som jeg var veldig glad i.

Appenzellere

Og så har vi to Appenzellere. De er helt utrolig vakre!

Den ene er utpreget fartsidiot. Den står enten og speider etter hvor den skal springe – eller den springer. Når man kommer ut i hønsehuset kommer hele gjengen stormende og hopper geldesstrålende rundt bena våre. Mens denne ene appenzelleren fyker rundt og rundt og viser at den er bygd for fart.

Til tider står jeg og betrakter den og tenker at den dagen vi åpner dørene vil vi ikke nå igjen den krabaten der før den treffer kysten.. Eller vi finner den ved verdens ende for den saks skyld. Hvilke mål den har satt seg er jo ikke godt å vite.

Hm
Den tolvte kyllingen har vi enda ikke klart å gjette oss til rase på. Den utviklet seg mye senere enn de andre, og skifter liksom litt fasong hele tiden. Uansett – det en svær vennlig sjel. Elsker å klatre på oss og alt annet den ser.

Igjen er det spennende å se om det er en hane eller høne etterhvert. Jeg synes slikt er vanskelig. Men har ofte erfart at de vennligste kyllingene er haner. Kanskje fordi de er programmert til å finne mat til flokken, og dermed kjenner igjen en matingsmaskin når de ser en?

Her fant jeg en fin oversikt over noen av hønserasene (ekstern lenke). Der kan dere se hvordan de blir seende ut til slutt.