Høstvakker

Lille Egg ser mer og mer ut som en hane. Men neimen om jeg er sikker i min sak enda. Det er ikke betan med haneatferd på denne krabaten.

Men så er jo ikke det en av de viktigste tingene her i verden. Hvertfall ikke når matmamsen har fredet ham eller henne. For dette er en virkelig snill fugl. Og en utrolig vakker en, synes jeg. Heldige er vi som har en slik en i hagen vår

Å skrive en roman

Ideen om å skrive en bok har vaket i bakhodet i årevis. Men så var livet travelt. Deretter – øh – ble det sykt. Og så er det den ørlille tanken som sier “dette klarer du kanskje ikke”. Jeg vet det er mange av dere som har lyst til å skrive. Så jeg hopper usjenert uti det og forteller litt om “hvor jeg er” og hva jeg tenker.

Jeg har en hel masse tekster. Mange ideer. Og ingenting som henger sammen…

En av mine første feil, tror jeg, er at jeg har begynt og begynt… og begynt… å skrive historien rett frem fra side en, liksom. Øh – andre feil – jeg gjør det med historiENE. Jeg retter opp det jeg har skrevet, hopper fra jeg-person til tredjeperson og tilbake igjen. Og jeg hopper fra historie til historie. Barnebok, voksenbok, gjørdetselvbok, altmankantenkesegbok…

Ikke rart man ikke kommer fremover når man hopper att og frem.

Feil nummer 3 er at jeg tror jeg kjenner historiene ut og inn, så jeg bare kan skrive det ned uten mer fiksfakseri enn det. Men når jeg tar en nærmere titt, ser jeg at jeg ikke egentlig vet så mye. Jeg vet ikke hvor hovedpersonen kommer fra. Hva jobber hun/han med, hvor var vedkommende ifjor, er folk i nabolaget i slekt, kjenner de hverandre eller ser de aldri noe til hverandre så de egentlig er irrelevante til hele historien….? Og jeg vet ikke hvor alle personene skal hen – hvorfor de gjør som de gjør. Hvordan blir de påvirket av det som skjer? Og hvordan ser det ut der de bor? Går historien over fem uker eller fem år?

Så om jeg er skikkelig flink og skriver et kapittel, vet jeg ikke hva som skal skje i neste. Dermed får jeg hele tiden ufrivillige, frustrerende skrivestopper.

Jeg gjør feil 4. 5. 6. 7….. Om de finnes, gjør jeg dem.

Sist, men ikke minst, gjør jeg denne feilen: JEG SETTER MEG IKKE NED OG SKRIVER på alvor! Jeg skriver litt her og litt der, men jeg har ikke noen “arbeidsdag” eller noen strukturert plan. Og ingen tidslinje. Å skrive en bok er liksom noe jeg skal gjøre før jeg dør. Eller helst noe som burde vært ferdig neste uke, for det hadde vært godt å vært ferdig så jeg kan begynne på neste prosjekt… Humf

Noe av planmangelen kommer jo av formen. Når formen veksler fra dag til dag, så er det ikke alltid så lett. Men det er ingen god nok unnskyldning. For jeg kan nok skrape frem ti minutter hver dag. Og de kunne vært øremerket og fredet og spikret til SKRIVING med store bokstaver. Men hvis jeg skriver fem sider i dag, kan det bli fem dager til neste setning. Og så fem uker til neste gang. Panneklask!!

Er det i det hele tatt noen som kjenner seg igjen?

Istedenfor å være kjempeirritert på meg selv, har jeg funnet ut at dette kanskje er en nødvendig læringsprosess. Min oppgave nå er å få det til å gå fra læringsprosess til produktivitet så snart som mulig.

Denne bloggen har vært del av min treningsplan. Her ser jeg at jeg kan være jevn i arbeidsinnsats. Og jeg kan begynne med blanke ark hver dag – og få noe ut av det. Det er godt for selvtilliten.

Og så har jeg begynt med å bli bedre kjent med historien min. Jeg taster ned litt mer strukturert informasjon om personene, om scenene, om omgivelsene osv. Jeg fant en kjempefin oppskrift på internett. The Snowflake Method. Er du sånn nogenlunde på samme sted som meg, så stikk innom lenken og ta en titt. En annen side som kan være til disiplinhjelp er How to write a novel in 100 days or less.

I tillegg prøver jeg å lære av andre som har klart det jeg ikke har klart. Jeg har lest boken: “How I Write” av en av mine yndlingsforfattere Janet Evanovich, og jeg har lekt meg endel inne på hennes nettside. Boken hennes var ikke bare lærerik, men også morsom. Jeg har dessuten fått tak i boken “On Writing” av Stephen King en annen yndlingsforfatter og  og “How I got published” av Ray White. Jeg håper jeg får masse inspirasjon derfra.

Jeg har fikset meg en kjempekoselig arbeidsplass. Alt klart, med masse blanke ark og huskelapper hengende i tegnestifter på veggen.

Alt jeg trenger nå er disiplin…. og utholdenhet….

Jeg skal sette seg ned og skrive – på alvor.

Det jeg egentlig trenger er en klokke som ringer når jeg skal gå inn på skriverommet. Og en vilje til å gjøre nettopp det når klokken ringer… Kanskje jeg skulle skaffet meg en slik klokke. En stilig en…. *tenke tenke*.

Lurer på om jeg skal begynne på mandag. Mandager er fine dager til å begynne med alt sånt disiplinerte greier. Som slankekurer og en ny karriere som skribent.

ha

–

Hva med dere? Alle dere som skriver så flotte blogger har jo en penn som godt kan brukes til mer. Har dere noen planer eller drømmer? Gjør dere noe med det? Det hadde vært kos å høre, og ikke minst få noen tips fra de av dere som har lyktes og er godt i gang.

 

Lynvisitt av sidensvans

Her om dagen kom sidensvansen innom. I ene øyeblikket var det ikke en sidensvans å se, i det neste krydde det med vakre fugler utenfor stuevinduet. Fargesprakende, flaksende, glade fugler. Så, vips, var de borte igjen . Det var ikke bær nok igjen i vår hage til å holde på dem. Men vi er veldig glade over lynvisitten.

Nå er de kanskje hos deg?

 

Hva driver du med i kveld?

Bare bryt sammen og tilstå.

Du har også funnet ut at de har begynt å selge marsipangris i butikken…..

 

Preparering av skinn, del 2

Garving.

Hm – jeg har liksom alltid sett for meg at det var noe skikkelig vanskelige greier. Men med alle forebehold om at vi kan ha misforstått alt, så var det da ikke noe mysterium med det.

Vi blandet

20 ss Alun
10 ss salt
2 liter vann
hvetemel

til en seig grøt.

Og så smurte vi hele greiene jevnt på hele skinnet, uten å smøre på hårene.

Etterpå brettet vi skinnet sammen, og la det på et bord. Der skal det ligge og bli til et garvet skinn i løpet av 5 dager.

 

Etterpå har vi noen flere prosesser igjen før skinnet kan sies å være ferdig. Men det får dere høre mer om når den tid kommer- om 5-6 dager .

(fremdeles like spent på om vi får dette ordentlig til. Det virker liksom så lett….)

Preparering av skinn, del 1

Vi har alltid så mye vi er nysgjerrige på. Og i høst ble vi fristet av en kamerat til å prøve å bearbeide og preparere elgskinn. Vi fikk tre skinn av det lokale elglaget, og satte igang.

Først ble alle tre skinnene lagt på paller i jordkjelleren under fjøset og saltet. ca 16-18 kg salt til hvert elgskinn. Saltet ble lagt i tykt lag på hudsiden, og vi passet godt på at det var salt overalt. Med visse mellomrom har vi gått og sjekket at det ikke har begynt noen forråtnelsesprosess.

Så ordnet vi et rom i kjelleren hvor vi kunne stå og skrape. Det var vanskelig og tungt (jeg kom til kort). Men nå er vi forhåpentligvis så godt nedpå som vi skal.

Deretter har vi vasket skinnet i den store, gamle stampen vår.

Vi lot det ligge en presenning mellom skinnet og stampen slik at ikke stampen skulle bli så grundig innsatt med møkk.

Vi skylte, vasket med grønnsåpe og skylte igjen til vannet var helt klart.

Det ble et underlig plaskende eventyr siden jeg, som raskt mister styrke i hendene, glapp skinn og presenning og hageslange med visse mellomrom – alltid så halvparten av alt vannet plasket over meg

–

 

Da registrerte vi at hudsiden var blitt mye mer rufset enn før vasken. Mye farge fra pelsmøkk/blod hadde satt seg i huden. Så vi ble enige om å prøve å skylle skinnet godt på pelsiden mens det henger neste gang. Så blir det minst mulig rusk med på selve vasken.

Nå henger skinnet til tørk i noen timer, før det skal garves. Ingrediensene står og venter på kjøkkenet. Alun, salt, vann og hvetemel.

–

Fortsettelse følger

Det blir forferdelig spennende å se om vi får til å få skinnet

- mykt,

- velduftende,

- holdbart og

- relativt røytfritt.

–

Om ikke annet så får vi det kanskje til etterhvert!

Øvelse gjør kanskje, muligens en vakker dag mester

 

Søndagsfløten

Søndag og søndagsmiddag. Til dessert var det sjokoladepudding. Og på den hadde mamsen noe som Helene ville kjent igjen på “lyden av Norge” hvis de kjørte det lydsporet.

Sprutkrem!

Siden mamsen ville være i fred for hysterisk tråkkende misunnelig pus i fanget, sølte hun tilfeldigvis litt oppi koppen sin.

Ahh for en aroma! Verdt et lite dypdykk.

.

Og det var da Lilith kjente igjen “lyden av Norge”. Nemlig lepjende pus. Da må det være noe på gang! Mamsen lot likegodt henne få litt også. Ingen forfinet ahhhh der i gården, nei. Det gikk mer i frenetisk, øyekryssende “fløtefløtefløtefløte.. godtgodtgodtfløtefløtefløte.”

Svineinfluensavaksine og personvern

Kommunene administrerer vaksinasjonen mot svineinfluensa svært forskjellig. Da jeg vaksinerte meg ble alt administrert veldig godt, etter min mening. Jeg oppga navn og personnummer, men dette var direkte til personell som førte det rett inn i et skjema som skal overføres til det nasjonale vaksinasjonsregisteret, SYSVAK for admininstrasjon av evt vaksine nummer to, registrering av hvem som har fått, evt senere bivirkninger etc. Vi var dessuten skjermet fra at andre kunne titte eller lytte. Behovet for personnummer ble det opplyst om på forhånd, sammen med informasjonen om hvor vi skulle etc. Vi ble ikke bedt om å gi noen annen informasjon.

Nå hører jeg om svært forskjellig praksis fra kommune til kommune. Jeg har blant annet hørt at folk har blitt tvunget til å gi muntlig informasjon om diagnose – og også lese opp navn og personnummer i samme rom som en mengde andre mennesker som står tett inntil og får med seg alle detaljer.

Dette kan umulig være godt personvern?

Det er en egen Lov om helseregistre og behandling av helseopplysninger (helseregisterloven). Jeg kan ikke skjønne at hvilket som helst helsepersonell eller frivillige hjelpere har rett til å forlange konfidensiell helseopplysning i det offentlige rom med  det ris bak døra at hvis folk i risikogruppene ikke oppgir denne informasjonen får de heller ikke vaksinen.

Personnummer er da heller ikke noe som skal “leses opp offentlig”? Det er da vel inderlig lett å la folk skrive det ned istedet?

Det er forståelig at man ønsker å forsikre seg om at de i risikogruppene faktisk får vaksinen først.  Men enten må dette baseres på tillit, eller man må ha rutiner som beskytter personvernet i lige stor grad ved vaksinering som ved andre anledninger. Det må være folk som har rett til informasjonen som spør, informasjonen må behandles konfidensielt og være underlagt taushetsplikt. Et minstekrav må være at man da også får oppgi slikt i skjermede omgivelser. Det må også være mulig for folk som ikke ønsker at andre enn legen skal vite hva som feiler dem å kunne ordne med en legeerklæring på forhånd – mao må de informeres om at kommunen kommer til å spørre om dette ved vaksineringen.

Hva har dere opplevd, og hva er deres meninger om dette?

 

Høstegglegging for nøtteskriker?

Nøtteskrika vår har påtruffet et digert mysterium i hagen. Nærmere bestemt en diger egglignende gjenstand som den ikke blir helt klok på. Den har blitt studert fra alle kanter. Noen ganger har den blitt ignorert, andre ganger lusket på. Og jeg tok meg en diger panneklask når jeg ikke klarte å få med meg den aller beste scenen. Prøveligging! Men jeg fikk da med meg en liten snutt av scenen som utspant seg – så dere ser at jeg ikke skrøner hverfall

Motviasjonen dens? Ikke vet jeg. Rent instinkt kanskje? Hønene og tildels hanene har noe lignende når de ser noe som ligner nok på egg. Litt trilling før de ignorerer det igjen. Som om de tester ut om det virkelig er det det ser ut til å være, og en liten trilling får dem til å forstå det hele bedre.

Konklusjonen dens? Ikke vet jeg det heller. Men det kan hende den fant ut at den føggel’n var litt vel hårete til å være så ung….

Hater ikke hverandre mer

Sylvester og Mio går sammen uten problemer, endelig. Det har tatt flere år! Her om dagen så vi dem sitte på kjøkkenbenken sammen. Da måtte matmamsen hente kameraet. Jippy, jippy, jippy!! Snille gode kattene våre

Men hele kroppsspråket viser at de er usikre og at det er liiiitt uvant. Det er ikke ofte det ikke blir knuffing i en slik situasjon som dette, og de ser litt stolte ut når de klarer seg gjennom “hele greiene” uten tull.

Hvem av disse to kattene tror dere er den som vanligvis angriper? Kan dere se det av bildet? Jeg vet jo fasiten, men har bare teorier om hvorfor det er slik. Svarene er det bare kattene som har. Men det hadde vært gøy å høre hva dere tolker utfra bildene (eller om det er mulig å tolke noe i det hele tatt)